Jeg møter Matias Bjune Pedersen på nett. Han er en ung mann på 24 år som er plukket ut som en av fem Uredd-deltakere. Uredd er et Nordnorsk talentprogram eid av RadArt – nettverk for fri scenekunst. Programmet har 5 talentplasser og vil i denne omgang vare ut neste år. Prosjektet er finansiert av Sparebank 1 Nord-Norge og Talent Norge.
Jeg spør Matias om han kan fortelle meg om sin bakgrunn.
Jeg er oppvokst på en bondegård på Ljønes. Det tar omtrent 50 minutter å dra dit fra Bodø. Det bor 30 mennesker der. Det var veldig fint å vokse opp i denne veldige naturen med masse dyr rundt seg. Det har nok gjort noe med hvordan jeg forholder meg til verden. Jeg har et stort miljøhjerte og det preger også hva jeg synes det er viktig å lage kunst om. Vi er i ferd med å ødelegge dette. Den fantastiske naturen som vi befinner oss midt i.
Jeg leste mye som barn. Og uten å vite det la jeg nok allerede da grunnlaget for ønsket om å fortelle en historie. På den annen side så ante jeg ikke den gang at teateret skulle bli mitt medium. Jeg var et ganske stille barn. Spilte piano også. Musikken har alltid vært viktig for meg.
Du komponerer musikk også?
Ja, jeg har komponert musikk til et par forestillinger, blant annet Pirater fra Karibien av Teater Krutt. Jeg er også med på innspillingene av bandet Vembres nyeste skive. Da jeg ble gammel nok begynt jeg på musikklinja på videregående i Bodø. Og så begynte jeg i Bodø ungdomsteater. Det var utrolig spennende å kunne leve seg inn i andres tanker og følelser. Jeg ble helt hekta. Så kom jeg inn på Romerike folkehøyskole og deretter begynte jeg på Teaterhøgskolen i Nord, tidligere HiNT, i Trondhjem.
Hvordan var det å gå der?
Lærerikt. Jeg fikk en forståelse for at kunst er et håndverk. Du føler deg som en håndverker. Det var også tøft. Første året var et utvelgelsesår. Vi var siste kullet på skolen som opplevde dette. At ikke alle fikk gå videre til andre året.
Hva gjorde det med deg?
Jeg ble god på å skille mellom det personlige og håndverket. Eller jeg ble bevisst på at det er viktig. At det er en forskjell på meg og mitt kunstneriske arbeid. Det er ikke alltid så lett i og med at arbeidet man gjør ligger så tett på når man jobber med kunst. Men vi lærte mye om å gi tilbakemeldinger til hverandre på konstruktive måter. Vi var alle i en læreprosess. Og vi ble mer og mer bevisste på at det er viktig å ta vare på hverandre i den læreprosessen. Vi lærte å være nensom, med både kunsten og kunstneren.
Jeg gikk ut av Teaterhøgskolen i Nord i 2019 og fikk satt opp en forestilling. Og så bang! Korona. Og alt stengte ned. Jeg var i Oslo noen måneder – og så dro jeg hjem. Drev gården i tre måneder. Det er en besøksgård med økologisk sauedrift. Da fikk jeg tid å tenke litt. På hva jeg ville. Jeg ble da med i Uredd. Prosjektet mitt i Uredd er å starte et teaterkompani med base i Bodø. Jeg føler at byen mangler en forståelse for hva teater kan være. Mitt inntrykk er at mange her tenker på teater kun som skoleforestillinger eller teksttunge “talking heads”. Det er absolutt ikke noe galt med det, men teater er jo så mye mer. Det er så uendelig mangfoldig.
Hva mener du at teater kan være?
”Ja, ka skal man si. Teater e fette rått. Haha. Det kan vær så stort at det blir umulig å beskrive med ord”
Det er derfor vi har kunsten.
Ja. Den blå følelsen. Jeg bruker ofte å si at i teater så får jeg tak i den blå følelsen når det klaffer. Jeg har ikke noe annet ord på det som ikke kan beskrives. Man blir bare tatt med inn i noe. ”Det e fette rått.”
Nettopp.
Og så er det alle fortellingene som finnes her. Hvor vi bor. Her. I vår landsdel. Alle følelsene.
Raseriet
Gleden
Naturen
Maktesløsheten
Motet
Hatet
Alt i en stor miks.
Bodø er en bra by altså. Men jeg tror det er mye folk ikke vet – om sitt eget område. Det er, som sagt, så mange historier her. Så mye som ikke er uttrykt. Jeg vil fortelle om det.
Det du setter lyskasteren på blir interessant, er det ikke sånn?
Jo, du kan kanskje si det sånn. Og det er, som jeg sa, mye man ikke vet. Sånn er det for meg også. Så møter man noen. Som forteller. Jeg møtte for eksempel en fra det samiske miljøet i forbindelse med en jordvernssak jeg har vært involvert i hjemtraktene. Det skal nemlig bygges en hyttelandsby midt i et område der gården jeg kommer fra har sommerbeite og der reinsdriftssamer har vinterbeite og kalvingsland. Vi har lenge prøvd å stoppe denne galskapen. Men gjennom dette arbeidet møtte jeg altså denne jordvernsmannen, Stig Morten Kristensen. Han fortalte meg en historie som vi har laget en barneforestilling av. Om hvordan pitesamer mistet levegrunnlaget sitt i en malstrøm av statlige reguleringer tidlig på 1900-tallet.
Barneforestillingen vi har laget på bakgrunn av denne historien heter: Gáhtot – bortkommen rein. Historien handler om to søsken som har mistet det viktigste familien eier – reinflokken. Takket være skogens dyr får de nyss om hva som ligger bak denne mystiske hendelsen – og de skjønner at fjellet har mer ved seg enn du kan se ved første øyekast. Vi følger søskenparet i det de forsøker å finne reinflokken sin. Spørsmålet er om de vil klare det.
Hvem samarbeider dere med?
Denne forestillingen er et samarbeid mellom oss, Salten Friteater, Nordland musikkfestuke, Duoddara Ráfe – pitésamisk senter og Bodø Rythm Group.
Og dere spilte under musikkfestuka i Bodø i august?
Ja.
Liker du å spille for barn?
Helt klart. Å lage scenekunst for barn og unge er noe av det mest meningsfulle man kan begi seg ut på. De siste fire årene har jeg arrangert aktivitetsuker med teater for barn i Bodø og i andre byer. Teater er en måte å fortelle hverandre historier. Formidling av historier er viktig i et samfunn. Jeg mener dette har vært for lite verdsatt. Jeg vil være med å bidra til at vi får fortalt flere historier herfra. Ikke bare mine historier, men også andres historier. Jeg ønsker å bidra med å bygge et aktivt teatermiljø i Bodø. Og da er samarbeid viktig. Man får til så mye mer enn om man sitter alene. Litteratur betyr fortsatt mye for meg. Det startet på en måte der. Det handler om å fortelle historier. Og jeg vil fortelle historier herfra.
Publisert av Informasjonsansvarlig i Radart, Maja Bohne Johnsen, 2. september 2021.